| Notater |
- "Conclusis i Efterdi det er Rasmus Engelbretsøn Møchelbustad lovligen overbevist at han sig groveligen forseet, i det han blandt annet ikke alene imod kongl. forordning haver holdt sammøde af almuen, mens dennem endog til adskillig ufunderit klagemål og suplicationer imod hans kongl. Maj. rettigheds udgifuelde instigerit, og sig understått som en voldtsmand fra dommeren af tingbordet breve og dokumenter at bortrive, da er for rett afsagt at Rasmus Engelbretsøn bør på Agershus slot at straffes i arbeide hans lifstid." Dom avsagt 24. august 1661.
Store-Rasmus er vel den av slekten som har gjort seg mest bemerket, og han ble dømt til livstidsarbeid på Akershus. Han ble en bondefører i opprøret mot harde skatter på Sunnmøre og i Romsdal. Garden hans lå strategisk til ved utløpet av Romsdalsfjorden, like ved der ferja til Brattvåg nå går fra Myklebust. Han ble sannsynligvis født i Ørsta i 1588. Faren var muligens Engelbrigt Sætre.
Rasmus var ifølge sagnet flere år til sjøs, sannsynligvis i sjøkrigstjeneste for danskekongen. Han kom til Myklebust i Haram, der han kjøpte seg to garder som han slo sammen, ca 1614. Der hadde han 34 kyr , fire hester og endel sau, så han var etter lokale forhold rik, om enn ikke langt på nær i klasse med adelen som eide Giske-godset, som garden var bygslet fra. Skatten (fiskeskylda) på Haug, som garden het, var på 8 våger 1 pund.
I 1646 overtok Unge-Rasmus deler av garden, og i 1658 hadde Store-Rasmus to hester, 12 kyr og en okse. Unge-Rasmus hadde to hester, 10 kyr, en okse, to sauer og ei geit. I 1667 ble det på garden sådd 16 tønner korn og høstet 70 tønner. Rundt århundreskiftet var det gode tider med godt fiske.
Rasmus hadde lært seg å både skrive og regne mens han var utenlands, og han førte nøye regnskap med hva futene tok inn av skatter - og det var alt for mye, mente Rasmus. han holdt regnskap med futene fra 1626, sa han en gang. Han førte en rekke rettssaker mot futer og kjøpmenn. I 1637 begynte en sak mot futen Nils Knag og den fortsatte i over 20 år.
Sunnmøre var på denne tiden delt i åtte futedømmer/fogderi med åtte kongsfuter som krevde inn skatt på vegne av lensherren i Bergenhus. Rasmus, som kunne både lese, skrive og regne, førte nøye regnskap og kunne bevise at futene krevde inn mer enn de hadde krav på, samt at de ikke sendte skatten videre til lensherrene og kongen. 13. februar 1641 solgte han 22 tønner sild til Brødr. Hansen, som var fullmektiger for borgermesteren i Bergen, Rasmus Lauridsen Stud. Stud var dessuten fut og ombudsmann for Giske-godset, som Myklebust hørte til - og dermed også skattet til. Rasmus fikk betalingen straks mot å komme med fisken snarest råd. I stedet sendte Rasmus brev til Stud og sa at han nektet å sende silda før han fikk penger han hadde til gode for en tidligere handel. Stud ble rimeligvis forbannet. Han endte flere båter nordover til Myklebust, der de røvet med seg en god del, bl.a. tok de med seg Rasmus. Ren kidnapping. Rettssaken som ble ferdig åtte år senere ende med at de to måtte betale hverandre det dokumentene viste at de skyldte hverandre. Bergens borgermester var forøvrig ikke kjent for å være en enkel kar. Han fikk f.eks brent to kvinner på bålet som hekser. Han hadde mistet to båter i uvær, og han påstod at de to kvinnene hadde hekset ihop stormen og forliset. Som borgermester hadde han rett til å kreve dem brent. Han døde året etter rettssaken mot Rasmus.
Fra 1632 ble det nødsår langs romsdalskysten. Både fiske og jordbruk slo feil. samtidig ble skattene skjerpet, merkelig nok mer på disse trakter enn ellers i landet. Når futene så på toppen av det hele tok inn mer enn de hadde krav på (og videresendte mindre), reagerte Store-Rasmus. Han betalte skatten for flere av sine husmenn og naboer i disse nødsårene. Han reiste dessuten til København og Christiania flere ganger for å klage på skattene. Fire ganger dro han til København og kong Fredrik 3. , selv om det var forbudt for bønder å klage til kongen personlig. Denslags henvendelser skulle rettes til kongens embetsmenn.
Ved den ene reisen, til kongehyllingen i 1648, fikk han avskaffet to nye skatter "arbeidspengar" og "fornautspeng". Han betalte ikke alltid selv for reisene sine. Han samler inn penger fra andre bønder og fiskere for å finansiere reisene. Etter 1651 begynte Giske-godseieren Hannibal Sehested å ta "arbeidspengar" av bøndene som var leilendinger under Giskegodset. Det var ulovlig, mente Rasmus og dro til kongen igjen. Tre ganger var han i Danmark i 1654 og 1655.
I 1656 ville kong Fredrik 3. holde "herredag" i Oslo. og dermed dro Store-Rasmus dit sammen med noen få andre sunnmøringer. Han hadde med seg en rekke klagebrev over kongsfutene og måten de styrte på. Han klaget også på at det var vanskelig å vinne fram med sin rett. Ett av klagebrevene var satt opp på Kvasnes i Borgund og underskrevet av 90 bønder.
Men kongen kom aldri, og dermed befant Rasmus seg lang hjemmefra og midt mellom dem han klaget over. Rasmus ble satt fast, klagebrevene aldri framført, og Rasmus ble ført hjem som fange av en av sine verste uvenner, futen Nils Knag, som var fut fra 1636-1661.
Det må legges til at den forhatte futen som førte Store-Rasmus hjem som fange, falt av hesten på turen ned Bjørnekleiva i Romsdalen. Han brakk foten, og det satte seg verk i bruddet så de måtte amputere foten, til stor forlystelse blandt bøndene.
Den samme Knag innrømmet forøvrig senere på tinget at han hadde tatt for mye skatt, men spurte samtidig om det var slik at noen misunte ham det han stjal.... De våget ikke føre ham for retten i Sunnmøre eller Romsdal, så de fikk tillatelse fra kongen til å føre ham til Bergen for rettergang.
Siktelsen var bl.a. at han: "adskillige løgn og store ord i blant almuen spargeret har, samt til klager og urolighet opphisset."
Rasmus ble satt som fange på Bergenhus, men sønnen, Unge-Rasmus fikk ham sannsynligvis ut året etter mot kausjon. Siden fortsatte han å egle opp bøndene i Romsdal, fortsatt til stor ergrelse for futene, ikke minst for en av de mest forhatte "sølvfuten" Iver Anderssøn på Gjermanes, som Rasmus visstnok rett fram oppfordret bøndene til å slå i hjel.
En granskingskommisjon som skulle se på forholdene i Trondheim Lagdømme i 1661 hadde fått øynene opp for Store-Rasmus, som da var 66 år.
De skrev: "hvilken Rasmus med hans parti beskyldes for instigation hos almuen, at de hverken ville lyde offiserer eller utskrivelser, ei heller holde skatte eller sageting med fogden eller skriveren til å oppebære kongens rettighet eller administrere retten, før vi ved våres ditkomst brakte dem i annen mening, så de erkjente deres uforstand, men ikke deres intigatoris. Og etter som det ikke er første eller eneste gang denne Mikkelbusta tilforne har været befunnen i slike saker, som lensherren og c r i lenet samt andre best erfaret og bekjent, så er det for ondt eksempel og farlig consqventier skyld billigen verdt eksemplaritetr å straffes." -framført som en klage på herredagen i Oslo 1661 av lagmannen i Bergen, Hans Hansen Smith.
Sagnet skulle ha det til at han ble "ved et skammelig overfall" ført til Oslo, dødsdømt og henrettet, men det er heller tvilsomt.
Sannsynligvis var han i Oslo på "herredag" for å klage på dommen fra 1657. Klagen førte ikke fram, etter dommen å dømme; Livstid på Akershus slott.
I 1662 ber Store-Rasmus om at hans barn og folk må få beholde garden og det blir bifalt av statholder Gyldenløve. Samme år ble det kongelige enevelde innført, og det ble hardere tider for høyadel og bondeplagere. Lensherrene ble avsatt, og de nye amtene ble styrt av en amtmann med fast lønn og regnskapsplikt. Dermed ble det vanskeligere å snyte skatt fra bøndene.
Om Store-Rasmus virkelig døde på Akershus er uvisst, for han står oppført i skattelistene på hjemstedet helt til 1665. Da var han 69 år. På Myklebust er det reist en bauta over Store-Rasmus.
Kilder: A. Øverås, Romsdalssoga 2, 1941
Martinus Rogne, Haram bygdebok, 1947
Bjørlykke/Buset: Frå Gamal tid på Sunnmøre, 1934
Martinus Rogne, Tidsskrift for Sunnmøre historielag, 1925-1926
Bjørn Jonson Dale
Opphavet til Store-Rasmus
Me er byrge av Store-Rasmus, med rette. Denne rike og opplyste "bondeopprøraren" frå 1600-talet har, som ein av svært få sunnmøringar, fått plass i rikssoga. Då er det ikkje uventa at spørsmålet om opphav og ætt vert stilt.
Etterslekta hans er kjend. Men så mange fleire vil gjerne vere av same ætta, og granskarane har no i over hundre år gissa på kor Store-Rasmus var fødd.
Det pussige er at svaret så å seie har lege "oppe i dagen" like sidan Ivar Myklebust si bygdebok "Ørsta", den første på Sunnmøre, kom ut 1933. Den kritiske Myklebust skriv ikkje noke om Rasmus sitt opphav, berre: "Han hadde mykje skyldfolk i Ørsta" (s 123). Det vanlege på den tida var å hevde at
Store-Rasmus var ørsting, anten frå Ørsta sokn eller skipreidet av same namnet (som også femnde om Vartdalsstranda).
Soga om Store-Rasmus...
Martinus Rogne (1885-1951) er vel den som har granska Store-Rasmus mest, og han oppsummerte arbeidet sitt i skriftet "Soga om Store-Rasmus og Unge-Rasmus på Myklebost" (utan årstal, men utkome 1947 eller seinare), eit retta særprent av same stykket i Rogne: "Haram bygdebok" (1947). Rogne sine tidlege arbeid om Store-Rasmus var lite gode, og han fekk stryk for dette av historikaren, professor Halvdan Koht i "Norsk Bondereising". Rogne vart flinkare etterkvart, og det er ikkje stort å utsetje på "Soga om Store-Rasmus...".
Odelsgodset
"Eiendomsretten til odelsgods var prov for slektskap," skreiv Rogne, rett nok. Men så rota han seg vekk i ei odelssak frå 1681, og enda i luftige opphavsspekulasjonar.
Rogne kjende Store-Rasmus sitt odelsgods, og det er svært påfallande at han hefta seg så mykje med godset i Ørsta - i Hagen, Sætre og Mork - men derimot mest ikkje med odelsgodset i Lid, Ørskog, som utgjorde stordelen av Rasmus sitt jordegods.
Etter oppgåvene i jordeboka 1661 åtte Store-Rasmus ("och hans medconsorter", dvs medeigarar) 3/4 av den store garden Lid i Ørskog, nemleg 11 mællag 1 fjerdingslag av i alt 15 mællag. Resten var i eiga til Ørskog prestebord. Garden hadde 4 brukarar, og 3 av dei var Rasmus sine leiglendingar.
I Ørsta åtte Rasmus 6 mællag i dei tre grannegardane Hagen, Sætre og Mork, som under eitt hadde ei landskyld på 37 mællag. Resten av godset var i eiga til brukarane (14 mll), borgaren Jens Gundersen i Kjeldsund (vel 15 mll), bonden Ivar Ingebrigtson i Sandvik Ryste (3 fjerdingslag) og Ørsta kyrkje (1 mll). Store-Rasmus åtte altså berre snautt 1/6 av godset, men han må ha hatt odelsrett til alt.
Dessutan svara Rasmus odelsskatt av 3½ mællag (halve garden) i Øvreli (Øvre Brandalsli) i Vanylven skipreide.
Leiglending som godseigar
Rasmus Ingebrigtson sat som leiglending på Myklebust, men åtte eit jordegods på snautt 21 mællag (vel 5 våger fiskeskyld) og hadde i vissa 5 leiglendingar som bygsla gardane sine av han (dei svara førstebygsel, tredjeårstake og årleg landskyld).
Sjølv bygsla Rasmus gard av Giskegodset.
Tilfellet var slett ikkje eineståande. Mange leiglendingar åtte jord. Men motsett Rasmus var det få bondejordeigarar som fekk meir enn berre landskyld; den verdfulle bygselretten var gått tapt til jordeigarar, propietærar, av borgar- og embetsstanden.
Godsstruktur
Ved første blikk er det klårt at eigarluten i Lid var "juvelen" i jordegodset til StoreRasmus. Dette var heileige til 3 bruk, medan ørstagodset berre var partar i tre gardar (rett nok med bygselrett til 1 bruk på Mork). Vanylvsgodset som han skatta av var nok stykborna hans sitt arvegods.
Dreg ein inn andre kjelder går Lidgodset si særstilling endå klårare fram. Garden hadde skog og ei god sag, som Rasmus nok fekk særskild leige av, og Rasmus kan ha vore eineeigar seinast frå 1637. Og: I vissa 1635-36 dreiv Rasmus dreiv Lid sag for eiga rekning (sakefall 1636-37, lensrekneskapa for Sunnmøre).
Hadde ein berre desse opplysningane, ville det likevel vere forsvarleg å hevde at Lid i Ørskog måtte vere Store-Rasmus sin fødestad.
Men me veit meir.
Lidætta
I "Ørsta" la Ivar Myklebust inn eit vedlegg Kjeldeskrifter med 288 nummer (ofte fleire skrifter under kvart nummer) frå 1385 og utetter. Under nummer 98 finn me eit brev, dagsett Vågneset (i Borgund) 27. juni 1651, der ei ætt frå Lid i Ørskog med odel i Hagen, Sætre og Mork i Ørsta er opprekna.
Ættfaren er kalla Ingebrigt Jetmundson Lid, far til Jetmund Ingebrigtson Braute, far til Ottar Jetmundson Braute, som 1651 vitna at faren Jetmund kring 1625 selde 1 mællag i Sætre til frenden Arne Helgeson Mork i Ørsta.
Etter manntalet 1666 var Ottar Braute då 56 år gamal, dvs fødd kring 1610 (+/- 5 år). Farfaren Ingebrigt Jetmundson Lid må då vere fødd kring 1550.
Fleire av ætta er nemnde: a) Eiliv Pederson Lande, son av Brite Jetmundsdotter, b) Ola Arneson Lid, son av Synneve Jetmundsdotter, og c) Ivar Ivarson Giskemo, son av Ivar Arneson Sjøholt.
Kronologiske tilhøve tilseier at Brite og Synneve Jetmundsdøtre må vere fødde midt på 1500-talet, og eigedomstilhøva viser at dei må ha vore Ingebrigt Jetmundson Lid sine søstre. Ivar Arneson Sjøholt kan ha vore bror- eller søstersonen deira.
Og Store-Rasmus?
Frå Jetmund til Rasmus
Kring 1550 budde ein Jetmund på Lid i Ørskog. Han og/eller kona hadde odel i Lid og samstundes i ein ørstagard (Sætre, dvs dei seinare gardane Sætre, Hagen og Mork). Dessutan hadde dei svært truleg odel i Lande (Øvre og Nedre med Bårdsgjerde), Sjøholt og kanskje fleire gardar med.
Godt og vel hundre år seinare åtte Rasmus Ingebrigtson Myklebust ein stor del av dette jordegodset. På Lid var han einerådande, i Ørsta berre ein av fleire eigarar.
Store-Rasmus var tvillaust son av Ingebrigt Jetmundson Lid, og det er rimeleg at mor til Rasmus var den som tilførte ætta odel i ørstagardar. For der Store-Rasmus tydelegvis rådde over ein brorlut i ørskoggodset, åtte han berre ein søsterlut i ørstagodset.
Og attende - og fram
Soga om Store-Rasmus er ei soge om ein "aristokrat" i naud, men ein som stridde for å overleve i opphavsstanden sin - og jamvel lukkast.
Rasmus var den siste aktive og sjølvmedvetne utløparen av det som må ha vore ei sunnmørsk stormannsætt i mellomalderen. Ulikt andre slike utløparar vart han ikkje noken "overløpar", til borgar- og embetsstanden, men heldt seg og overlevde i "bondestand".
Dette karstykket er i grunnen umåteleg stort, historisk sett - heilt eineståande. Rasmus og etterkomarane hans var og blei like rike på midlar, for ikkje å seie kunnskap, som dei leiande laga i sunnmørssamfunnet på 1700- og 1800-talet, borgar- og embetsstanden. Men Store-Rasmusætta heldt seg til og i bondestanden - sjølvsagt som dei fremste mellom likemenn - og dette er eg viss på var eit val.
Ivar Aasen gjorde sitt for å bygge bru mellom det byrge gamalnorske og det meir smålåtne "nynorske" - men han var ikkje klar over at brua sto der allereie: ætta etter Store-Rasmus hadde halde ho oppe, og opa, i 200 år.
Dette stykket sto i Sunnmørsposten 14. september 1996, signert Bjørn Jonson Dale.
|
Søk | Avansert søk | Søk familier | Søk nettsted
1588 - 1666 (78 år)